| s-2
| Dommeren lar gjerningsbeskrivelsen tale for seg uten karakteristikk og uten å ty til de moralsk fordømmende ord. |
| s-3
| Den ene av de to meddommere, Espen Thomassen, finner åpenbart rettens nøkterne tone og saklighetsnivå uforståelig, nærmest ikke til å leve med: |
| s-4
| Dette uaktet at også han selv har underskrevet dommen. |
| s-5
| Allerede søndag 11. oktober ser vi i Aftenposten Espen Thomassen på vei ut av tinghuset i Oslo, ferdig med sin meddommergjerning, fotografert i farger over syv spalter, bærende på en veske med sine notater og solbriller og med et passe vemodig-aggressivt uttrykk i ansiktet. |
| s-6
| Thomassen er på vei til sin neste gjerning. |
| s-7
| Gjerningen er å berette for verden hvordan han, meddommeren, opplevet tiltalte og prosessen. |
| s-8
| Det ble rene ord: |
| s-9
| «Han var et notorisk rovdyr. |
| s-10
| Det var grusomt å høre på.» |
| s-11
| Aftenpostens oppslag i denne sak representerer et skille i norsk kriminaljournalistikk. |
| s-12
| Vi skal heretter forvente i mer omtalte saker ikke bare å bli kjent med domstolens faktabeskrivelse og rettslige vurderinger; helst samtidig, eller i hvert fall snarest mulig, må vi få, etter hvert kreve å få, en beskrivelse fra i hvert fall én meddommer hvordan saken for vedkommende har vært opplevet. |
| s-13
| Som vi spør, vil vi også få svar. |
| s-14
| I rene ord. |
| s-15
| Meddommerens lovbestemte posisjon innen retten utvides til en ekstern og selvvalgt, etterfølgende forkynnelsesfunksjon om meddommerens egne standpunkt og oppfatninger. |
| s-16
| Det er naturlig, når vi nå har fått det første eksempel, at spørsmålet stilles hvorvidt dette er en utvikling vi ønsker. |
| s-17
| Eksempelet kommer, av alle medier, i Aftenposten, som i sitt utrolige mangfold og med sitt alvor vel må vurderes som landets mest seriøse avis. |
| s-18
| Og Aftenposten leverer, også her. |
| s-19
| Oppslaget representerer en nærmest genuin journalistisk åpning på den nye tid: |
| s-20
| I en litt stakkato og hjerte-arytmisk tone beskrives Thomassen hvordan også han nærmest oppleves å være et offer(!). |
| s-21
| Offeret får fritt og ustoppelig frembringe sine samvittighets-aggressive og aksjonsivrige tirader mot tiltalte: |
| s-22
| «...han behandler menneskene som dyr». |
| s-23
| Hvordan behandler meddommeren dyr? |
| s-24
| Og hvordan behandler han et menneske? |
| s-25
| At meddommeren nærmest mini-portrettintervjues som en meddommer i samvittighetskval, gjør ikke saken enklere, ikke mer forståelig. |
| s-26
| Sparket mot tiltalte blir ikke mildere selv om det er et samvittighetsspark; kanskje verre. |
| s-27
| Det blir mer forsettlig. |
| s-28
| Det blir et spark som straff, i moralens navn og på vegne av oss alle. |
| s-29
| Det er et spark i strid med våre rettsprinsipper, det er statens myndighetsorgan som straffer, ikke den enkelte meddommer etter utført jobb i statens tjeneste, ikke meddommeren som: «...ønsket å tro på ofrene», ikke meddommeren som under sakens gang «leste...om saken i avisene», formentlig da mest Inge D. Hanssens kommentarspalte «i retten» i Aftenposten, en spalte der det almene fordømmelsesnivå sjelden er lavt. |
| s-30
| Meddommerens utspill har en selvfølgelig smitteeffekt. |
| s-31
| Jeg føler meg også selv litt smittet; jeg spør: |
| s-32
| Er det flere rovdyr i denne sak? |
| s-33
| Fremtrer meddommerens beretning som troverdig? |
| s-34
| Nærmere spesifisert: |
| s-35
| Er det mulig å leve som voksent menneske på Søndre Nordstrand i Norge i dag og å være totalt mentalt uforberedt på hva en kvinne utsatt for seksuelt overgrep kan ha å berette? |
| s-36
| Er det mulig å være uvitende om innholdet i en moralsk-sosial samfunnsdebatt som har røsket opp i landet flere tiår? |
| s-37
| Meddommeren etterlyser nå debatt. |
| s-38
| Etter ti dager i retten etterlyses den debatt vi andre enten har vært deltagere i, på skole, arbeidssted, i nabolag, på hobbytreff eller offentlig, eller mer eller mindre passive og uvillige tilhørere til. |
| s-39
| Så slått ut var meddommeren av det han opplevet i retten, at da han gikk gjennom sine notater fra rettsforhandlingene, trodde han ikke det som sto der var sant. |
| s-40
| Han angir selv å være en person med sterk psyke. |
| s-41
| Meddommere med svak psyke må ligge livløse ved tilsvarende rettsforhandlingers avslutning. |
| s-42
| Aftenpostens oppslag reiser vesentlige habilitetsspørsmål vedrørende meddommerordningen; det gjelder tilsvarende for jurymedlemmer. |
| s-43
| Jeg lar dette ligge, og også spørsmål for øvrig som naturlig kan stilles. |
| s-44
| Jeg minner kun om begrepet skjult agenda. |
| s-45
| Oppslaget har intet å gjøre med det man kan kalle gravende journalistikk. |
| s-46
| Det er begravende journalistikk. |
| s-47
| Man går ikke foran med lommelykt for å finne urett; man går bak og heller pepper i en gjerningsmanns sår, som allerede er åpne og objekt for samfunnsforakt. |
| s-48
| Man bryter anstendighet for å si seg enig i det alle er enige om. |
| s-49
| Avisen er veivelger i en utvikling der en straffedømts gjerninger blir en mental unnskyldning for egne overgrep mot gjerningsmannen. |
| s-50
| Aftenposten får støtte av Domstoladministrasjonens direktør, Tor Langbach: |
| s-51
| «Jeg forstår lett at det gjør inntrykk og er utfordrende å sitte som meddommer i en slik sak. |
| s-52
| Selv meddommere med lang fartstid ville blitt berørt av å sitte å høre på historiene som er kommet frem i denne rettssaken. |
| s-53
| Dette rører ved de dypeste verdiene og holdningene vi har.» |
| s-54
| Hva er dette? |
| s-55
| Skal Domstoladministrasjonens direktør opptre som sosialarbeider og stryke med hånden en meddommer som ser det som sin plikt for all verden å fremkomme med sine private straffutmålingsbetraktninger? |
| s-56
| Er det Domstoladministrasjonens oppgave å offergjøre også meddommeren? |
| s-57
| Skal vi synes synd på vedkommende fremfor å ære ham som valgt innehaver av en av samfunnets viktigste funksjoner? |
| s-58
| Viktigst: |
| s-59
| Skal Domstoladministrasjonens direktør gå ut med uttalelser i en høyst aktuell, ikke-rettskraftig avgjort straffesak. |
| s-60
| Jeg tar høyde for at Tor Langbach muligens ikke er kjent med i hvilken kontekst hans uttalelser skal benyttes. |
| s-61
| Det bør han, hensett til sin stilling, til enhver tid ha plikt til å vite. |
| s-62
| For ordens skyld: |
| s-63
| Jeg har selv tidligere, og nær opp til hovedforhandlingen, vært forsvarer for tiltalte. |
| s-64
| Og for at også jeg å komme med en bekjennelse: |
| s-65
| Gjennom halvannet års kontakt har jeg ikke en eneste gang sett rovdyret i ham, dette uaktet de handlinger som har vært grunnlaget for vår kontakt. |
| s-66
| Han har i alle fall min respekt, som menneske. |
| s-67
| Tvisynt ombudsmann |
| s-68
| Stappfulle esker. |
| s-69
| Forsvarsskrift. |
| s-70
| Ombudsmannen |
| s-71
| Borten-biografi. |
| s-72
| Det blir for snevert når Harald Berntsen bruker tittelen ' Staurberaren ' på den første store biografien om tidligere statsminister Per Borten. |
| s-73
| Ingen av Per Bortens uttalelser gjennom mer enn 50 år som lokalpolitiker, stortingsrepresentant, statsminister og politisk kårkall er blitt så legendarisk som da han ved avskjeden som statsminister i 1971 sammenlignet det å lede en koalisjonsregjering med å bære sprikende staur. |
| s-74
| Men uttalelsen passet bedre på situasjonen enn på personen som kom med den. |
| s-75
| Per Borten ble valgt som statsminister etter den borgerlige valgseieren i 1965 fordi flertallet i Høyres stortingsgruppe mente at han kunne bli den mest samlende regjeringssjefen. |
| s-76
| Det varte bare noen få år. |
| s-77
| Da Regjeringen gikk i gradvis indre oppløsning etter den nye valgseieren i 1969, var statsministerens uforutsigbare og ustrukturerte arbeidsstil en del av forklaringen, men langt fra hele. |
| s-78
| Den altoverskyggende årsak var at de politiske motsetningene mellom regjeringspartiene, først og fremst i EF-saken, tæret så hardt på tillitsforholdet partiene imellom at samarbeidet ikke lenger var liv laga. |
| s-79
| Bortens tabbe med å skjule for sin regjering at han hadde vist fortrolige dokumenter til ledelsen i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC, avgjorde bare tidspunktet for og omstendighetene rundt et regjeringssammenbrudd som ville ha kommet uansett. |
| s-80
| Historikeren Harald Berntsen konstaterer med rette at toneangivende kretser på begge sider i den uforsonlige EF-kampen mente deres sak var best tjent med at Borten-regjeringen gikk av. |
| s-81
| En koalisjon dannet som et samlende svar på et langvarig og maktfullkomment Ap-styre, møtte sin skjebne fordi det etter hvert ble tyngre saker som splittet partiene enn som bandt dem sammen. |
| s-82
| Berntsen har påtatt seg en både viktig og vanskelig oppgave. |
| s-83
| Ikke bare har det vært et problem, som han selv skriver i forordet, å bli klok på Borten. |
| s-84
| På toppen av dette kom de metodiske utfordringer. |
| s-85
| De fleste andre ledende norske politikere i de første etterkrigstiårene, som Einar Gerhardsen, John Lyng, Trygve Bratteli og Kåre Willoch, har skrevet memoarer som danner gode utgangspunkt for andres kritiske granskning. |
| s-86
| Det var en fremmed tanke for Borten. |
| s-87
| Statsministeren i Norges første brede og varige borgerlige koalisjonsregjering etterlot seg timelange radiointervjuer med tidligere Dagsnytt-redaktør Per Bøhn og 70-80 stappfulle esker med usorterte papirer på loft og i kjeller hjemme på gården i Flå. |
| s-88
| De fleste som kom i kontakt med Borten i hans tid som aktiv politiker, eller i den lange kårkallsperioden, skjønner hvorfor det ble slik. |
| s-89
| Med få unntak var Borten ingen handlingens mann. |
| s-90
| Og evnen til systematikk var ingen fremtredende egenskap ved hans personlighet. |
| s-91
| Han var mer opptatt av å lytte, filosofere og diskutere enn av å bidra til sitt eget ettermæle i form av en arbeidskrevende skriftlig fremstilling. |
| s-92
| Hans fascinerende blanding av intellektuell nysgjerrighet, bondeful folkelighet og politisk uforutsigbarhet gjorde ham til en spennende samtalepartner både for politisk interesserte og folk flest. |
| s-93
| Berntsens største fortjeneste ligger i systematiseringen av det enorme kildematerialet. |
| s-94
| Men det at han i så stor grad har måttet begynne på bar bakke, er kanskje også en del av forklaringen på at deler av boken bærer mer preg av forsvarsskrift for en utradisjonell politiker enn biografi med kritisk avstand. |
| s-95
| Av og til kan leseren få inntrykk av at Berntsen analyserer Borten litt for mye i lys av sin egen politiske fortid på venstresiden. |
| s-96
| Et eksempel på det er forfatterens overraskelse over Bortens sterke engasjement mot de mange ulovlige streikene det siste året av hans statsministertid. |
| s-97
| Et annet er hans forsøk på å omtale Borten som en sannere sosialdemokrat enn Aps egne ledere. |
| s-98
| At Borten som statsminister videreførte og videreutviklet viktige sosiale reformer som Folketrygden, viser mer om verdifellesskapet over de partipolitiske skillelinjene i 1960-årenes Norge enn om Bortens eget politiske ståsted. |
| s-99
| Fra statsministertiden nevner Berntsen offentlighetsloven og oppreisningen til krigsseilerne som viktige saker for Borten. |
| s-100
| Og fra årene etterpå fremstår kampen mot politisk overvåking som den tydeligste delen av hans samfunnsvirke. |
| s-101
| Engasjementet i disse tre sakene representerer kanskje den mest konsekvente linje i Per Bortens motsetningsfylte politiske liv. |